Kommuner presset til å støtte festivaler?
16. June, 2008
Kommuner føler seg presset til å støtte musikkfestivaler, og lokalpolitikere er redde for å bli fremstilt som den store stygge ulven hvis de ikke støtter opp om lokale musikkfestivaler, sier festivalforsker ved Universitetet i Bergen, Lennart Fjell, til Dagsavisen 9 juni 2008. Han mener at det har blitt en strategi å framstille festivaler som avgjørende for et steds utvikling og identitet, og at det er på tide med en skikkelig debatt rundt kommunenes pengebruk på festivalene. Vi tar imot hansken og kjører debatt på festivals.no.
Vi er enige med festivalforsker Lennart Fjell at det er viktig å diskutere forholdet mellom offentlige midler og festivalstøtte, men vi er langt fra så bekymret for kommunenes eventuelle opplevelser av press i forhold til å åpne pengesekken for en stadig økende flora av festivaler. Politikken handler om prioriteringer av innsatsområder, lokal og regionalt såvel som nasjonalt, hvor press på å få opp ens egen agenda på prioriteringslisten er en del av gamet og gjelder alle felt.
Det som skiller kulturfeltet fra mange andre lokalpolitiske områder, er at store deler av det ikke er lovfestet. Derfor ser man ofte at det er her det kuttes når budsjettene er stramme. Slike budsjettkutt, kombinert med en sterk økning i antallet festivaler som søker offentlig støtte, fører naturlig nok til at det kan være problematisk for den enkelte festival å basere virksomheten på kommunal pengestøtte. For som Lennart Fjell påpeker: “Når det stadig dukker opp nye festivaler, blir potten mindre”.
For kommuner som kanskje opplever i stadig økende grad å måtte si nei, blir det derfor enda viktigere å ha et bevisst forhold til hvordan en skal gå inn med eventuelt offentlig støtte til festivaler. Det gjelder å opparbeide seg en kompetanse som gjør at en med større sikkerhet kan avgjøre hvilke festivaler som har livets rett, hvordan en fra kommunalt hold skal bidra med støtte, og hvilke festivaler en med fordel kan sluse utenfor de offentlige midler.
De kommuner som føler seg presset til å finansiere festivaler, og lar seg treffe av fremstillinger som “den onde” hvis de ikke gjør det, er kanskje fremfor alt de som ikke har et avklart forhold til det “festivalpolitiske” feltet?
Det er ikke alle festivaler som har avgjørende betydning for et steds utvikling og identitet. Men noen har eller kan komme til å få, og disse gjelder det å ha både kompetanse til å fange opp og virkemidler til å hjelpe frem. Festivaler som kulturform stables ofte på beina av entusiaster - ikke sjelden unge ildsjeler - som ønsker å fylle hjemstedet sitt med et innhold som de selv brenner for. Det å være rigget som kommune til å komme disse initativene i møte, er en tydelig måte å fortelle de unge innbyggerne at her ser man ikke bare det nye men man ønsker også å være med å legge til rette for det.
Som Jan Landro sier i en kronikk i Bergens Tidende 9 august, etter festivalsommeren 2007, så er distriktene i ferd med å utkonkurrere byenes hegemoni som kulturarenaer. Enkelte steder opplever man satsinger som man knapt hadde tiltrodd en liten bygd, sier Landro, og mener at noe av det flotteste er hvor stort og djervt folk tenker. “Her er det ikke snakk om å samle inn penger via bingo eller loddsalg. Ei heller å sitte og vente på at en eller annen kulturentreprenør utenfra skal innfinne seg. Nei, det stoles på egne krefter, egne penger og egen innsats. Da viser det seg også ofte at kompetansen befinner seg mye nærmere enn en kanskje hadde tenkt”.
Viser det seg at kompetansen sitter på eget hjemsted, blant annet slik den kan gjøre gjennom et bevisst kulturpolitisk forhold til festivalfeltet, så kan de fleste forholde seg til et kvalifisert avslag på søknad om offentlig støtte. Utilbørlig press har best grobunn når man egentlig ikke aner om, hvordan eller hvorfor man skal være med å satse eller ikke!
Men vi er enige med festivalforsker Lennart Fjell at de festivalene som utelukkende rigger seg opp på grunnlag av offentlig støtte, kan få det tøft. Vår erfaring er imidlertid at de færreste festivaler stiller seg i en slik posisjon. Tvert i mot er mange festivaler næringskulturelle frontløpere i forhold til å utforske hvordan kultur og næringsliv kan samarbeide.
Men rett skal være rett, her er enda et godt stykke å gå for å få opp næringslivets investeringsvilje overfor festivalmarkedet. Her er potensialet enda ikke tatt ut! Her ligger en arbeidsoppgave som kanskje flere oppegående kulturkommuner med bevisst festivalpolitikk kunne bidratt til å forløse?
